Alexander L. Kielland (1849–1906)

For et grep på språket Kielland har! Assosiasjonen gikk overraskende mot Salman Rushdie, for som når en leser Rushdie kan en le før en vet hva en ler av, en latter som ved nærmere analyse ikke er knyttet til en hendelse som er lattervekkende i seg selv, men som henger på frydefull bruk av språket.

Boken er en påminnelse om at kun tre små generasjoner tilbake var også kvinners posisjon i dette landet fullstendig avhengig av hva far, mann og brødre mente måtte være rett og galt. Selv Rachel Garman, en intelligent og pengesterk dame trenger et puff i ryggen av bokens radikale helt, Jacob Worse, for å stå frem på egne ben.

Den "frie"kvinnen finner sitt motstykke i Madeleine, som blir lurt inn i ekteskap med presten Martens, hvis måte å undertrykke på er aldri å engasjere seg, drepe hennes glød med en mild overbærende stemme, strøk over skulderen, og gjøre henne til "Lena" som er et bedre prestekonenavn enn dette "fremmede franske", som jo er henne. Kritikken mot utøvelse av denne form for "kristendom" får her en sterk stemme.

Det er også en bok for de som nå, enten i naivitet eller i grådighet har hast med å vende tilbake mot et samfunn hvor vi gir slipp på de rettigheter og plikter alminnelige arbeidsfolk har vunnet, en respons dels på de siste tiårs bruk av velferdssamfunnets smutthull (noe som skjer når en ikke forstå plikt-delen/ at opprettholdelse avhengig av tilbakeholdenhet), dels ved å omfavne det "dynamiske" arbeidslivet som er et skalkeskjul for det nye løsarbeidersystemet; Om vi har den optimale kombinasjon av kunnskap som gir maximal uttelling hos arbeidstakere mellom 35 og 50 år, så trenger vi like fullt et samfunn som har plass til resten av arbeidsstokken .Den opportunistiske dansen som får de som er yngre og de som er eldre til å falle mellom alle stoler er mer lønnsom for noen svært få i en snever forstand, for tryggheten i samfunnet og for individuell trivsel og helse (de to henger nøye sammen), er løsarbeidersystemet som kommer av det "dynamiske" synet på arbeidsstokken på sikt svært uheldig; Individet som produserer max mellom 35 og 50, skal leve frem til han er 35 og etter 50 også: Vi har alle livsfaser.… (meer)

Mellom hver Alexander Kielland-bok (og det kan dessverre være lenge) glemmer jeg hvor engasjerende og underholdende romanene hans er. Sne hadde jeg ikke vært borti før, ikke en som man hører mest om. Faktisk skrev Kielland denne lille romanen før han skrev den siste romanen i trilogien om Løvdahls og lille Marius, som om han trengte et friminutt. Boken handler om svovelpredikanten Jurgens, hans kone, sønn og tilkommende svigerdatter, og er et kammerdrama første og fremst om det første rystende møte mellom den selvstendige, kloke rikmannsdatteren Gabriele og hennes kommende svigerfar. Kielland tegner til og med Jurgens med bred penn, forklarer ham, men unnskylder ham ikke. Samtidig tegner han to sterke kvinneportretter i prestefruen og ikke minst Gabriele, ingen av dem glansbilder, selv om det ikke er noen tvil om hvem han heier på. Kiellands åpenbare støtte både til kvinners rett til selvstendighet og hans angrep på den mektige statskirken, er overraskende moderne til å ha blitt skrevet i 1886. Men Kielland var forut for sin tid, både som refser og som forteller. Samtalene og møtene han beskriver er så levende at de tar form som detaljerte bilder i hodet mitt. Åpningen og slutten av boken er vakre og velformulerte naturskildringer, som Kielland åpenbart bruker som paralleller til historien sin, sneen, stormen, den sterke naturen.… (meer)

Etter å ha lest "Buddenbrooks - en families forfall" av Thomas Mann i fjor høst, og fått med meg at hans store inspirasjon nettopp var Alexander Kiellands "Garman & Worse", har jeg lenge tenkt at jeg absolutt burde lese denne boka. Jeg var derfor snar til å sikre meg den da jeg kom over lydboka, som Cappelen Damm har sørget for å utgi. Det angrer jeg ikke, for dette har virkelig vært en fantastisk fin leseropplevelse!

Handlingen i "Garman & Worse" er lagt til Stavanger i 1870-årene. Byens navn nevnes riktignok aldri, men det er opplest og vedtatt at det dreier seg om Stavanger, Kiellands hjemby. Sentralt står handelshuset Sandsgaard, som opprinnelig ble stiftet av de to høyaktede handelsfamiliene Garman og Worse. Etter hvert er det Garman-familien som har overtatt kontrollen over handelshuset.

På mange måter kan man si at boka handler om konflikten mellom gamle tradisjoner og fremveksten av det moderne samfunnet. Dette kommer til uttrykk ved at Christian Fredrik Garman, også kalt ungkonsulen, er opptatt av å ivareta sin fars opprinnelige idéer, selv om mange av disse er direkte bakstreverske. Sønnen hans Morten Garman forsøker derimot å få faren med på modernisering i tråd med samfunnsutviklingen ellers. De blir i grunnen aldri enige. Og det hele kuliminerer da et skip som er bygget av handelshuset nær går tapt i brann, og den gamle praktisk talt tar sin død av det.

Nokså uvant litteratur fra denne tiden, har kvinnene en nokså sentral plass i Kiellands roman. Dessverre ikke alltid i positiv forstand, men dog. I første rekke møter vi Madeleine Garman, datter av Richard Garman og den fortapte sønn i Garman-slekten. Han har en fortid som ikke helt lot seg harmonere med Garman-slektens strenge krav til hva som sømmet seg, og i sin tid ble han nærmest forvist til Bratvold, hvor han er fyrforvalter. Den dagen han skjønner at Madeleine er forelsket i den i hans øyne nokså enkle vente-Per, sender han henne til byen for at hun skal bo hos hans bror, Christian Fredrik Garman, og tilegne seg mer forfinede vaner. Madeleine visner imidlertid nesten hen i byen. Hun trives ikke blant sine forfinede slektninger og lengter etter vente-Per. Helt til hun på sett og vis lar seg sjarmere av Delphin, en mann som evner å få kvinnene til å le i dette ellers så humørløse sosiale sjiktet. Etter hvert skal det imidlertid vise seg at hun ikke er alene om å la seg sjarmere av Delphin. Da det for alvor går opp for henne at noe pågår mellom Fanny, Morten Garmans kone, og Delphin, tar hun nesten sin død av det. Noe enkemannen og presten Martens vet å utnytte, og i et svakt øyeblikk får henne til å svare ja til sitt frieri ... Dette blir et valg Madeleine senere skal komme til å angre dypt.

En annen kvinneskikkelse som fremstår som meget sterk er Rachel Garman. Skjønt fordi kvinnenes stilling nå engang var slik den var på den tiden, var hun henvist til å bruke kvinnelist og ikke rent lite av manipuleringens kunst for å oppnå det hun ville gjennom mennene hun var omgitt. Hun utfordrer flere av mennene i nærmiljøet, og for den godeste kandidat Johnsen holder det på å gå virkelig galt etter at Rachel har utfordret ham til å holde en tordentale i kirken - om den tvil han selvsagt deler med alle, men som ingen tør å vedstå seg. Og som ingen vedstår seg uten store omkostninger for dem selv ... heller ikke kandidat Johnsen! Men til alt hell forbarmer presten seg over ham, og kandidat Johnsen blir unnskyldt grunnet en antatt forelskelse i Rachel.

Det er mange lag i Kiellands roman, som ikke bare var hans første roman, men som også regnes som hans aller beste. Kielland har for øvrig skrevet en frittstående fortsettelse av denne romanen - "Skipper Worse". Det jeg likte aller best med "Garman & Worse" er forfatterens gode skildringer av miljøet og menneskene i 1870-årenes Stavanger. Nokså raskt ble jeg sugd inn i stemningen i boka. Og der moderne forfattere gjerne er overtydelige og overlater lite til fantasien, evner Kielland på en brilliant måte antydningens kunst slik at jeg som leser må tolke selv og lete etter forfatterens mening mellom linjene. Jeg har tidligere opplevd Eilif Armand som oppleser av Amalie Skrams "Hellemyrsfolket", og også i "Garman & Worse" er han glitrende! Her blir det terningkast seks!… (meer)