Venus [2006 film]

Region 1 (NTSC) ( )

De to gamle gubbene Ian og Maurice møtes jevnlig. Ramsalte replikker fyker mellom dem, og hadde det ikke vært for gammelt vennskaps skyld, ville de nok ha fornærmet hverandre på det groveste. Men såpass tåler vennskapet deres! Det er faktisk dette som holder dem oppe når alt kommer til alt.

I motsetning til Ian, har Maurice vært en Don Juan blant damene i sine yngre dager. Vi skjønner at han som skuespiller og kjendis har hatt rikelig tilgang på villige kvinner i sitt liv. Han har alltid latt livets gleder gå foran pliktene, hvilket har hatt en del omkostninger i livet hans. Om det ikke har plaget ham direkte, har det definitivt gjort det for andre. Men selv om Maurice i dag er gammel og for lengst impotent, har han ikke mistet sansen for det vakre hos kvinnene. Velpleid hud, duften av en svett kvinnenakke ... å, han nyter det!

Både Ian og Maurice innser at døden er rett rundt hjørnet. Ian er mest bekymret for helsen og inviterer sin nieses datter (Jessie) til å komme å bo hos ham - ja, passe på ham rett og slett. Han hadde forventet seg en søt og kultivert jente. I stedet kommer en frekk, oppesen ung jente som er vel bevandret i festlivets gleder. Ikke kan hun lage mat, og hun går stort sett rundt med et temmelig surt og misfornøyd uttrykk i ansiktet. Det kunne ikke vært verre! Ian klarer henne rett og slett ikke! Problemet er bare at hans niese, Jessies mor, nekter å ta henne tilbake.

For Maurice ser det hele imidlertid annerledes ut. I Jessie opplever han nesten en ny ungdoms vår. Han tar henne med ut og hun blomstrer! Hele tiden beveger deres relasjon seg i ytterkant av det akseptable, og spørsmålet det etter hvert er betimelig å stille seg, er hvem som egentlig utnytter hvem ...

I denne skjønne britiske komedien er Peter O´Toole helt på topp! Så ble han da også Oscar-nominert for rollen som den kyniske fordums kvinnebedåreren Maurice. Manuset som filmen bygger på er skrevet av forfatteren Hanif Kureishi, kjent bl.a. for romanen "Bydels-Buddha". Humoren i filmen er tidvis helt rå, og replikkene kjappe og beske. Underveis tenkte "herregud - de kunne jo ha laget minst tre topp-filmer med disse replikkene, dersom de hadde spart mer på dem! Filmen hadde blitt mer enn morsom nok likevel ...." Men selv om morsomhetene står i kø, er ikke dette en film av det hysteriske eller heseblesende slaget. Derimot er det en komedie av beste britiske merke! Filmen handler om det å bli gammel, om å se tilbake på et levd liv og gjøre opp status i forhold til om man nådde sine drømmer eller ikke, og ikke minst om hva som gjør at noen ser på døden som en venn, mens andre ser på den som en fiende. Hvem er lykkeligst når døden nærmer seg? Den som har et levd liv bak seg eller den som har latt seg styre kanskje alt for mye av vedtatte normer? Sluttscenen i filmen er helt ubetalelig! Terningkast fem! ( )