Die Journalistin Randi Crott rekonstruiert in diesem Buch den Lebensweg ihrer Eltern. Ihr Vater war Halbjude und konnte sich in der Wehrmacht der Verfolgung entziehen, die Mutter ist Norwegerin. Sie hatte den deutschen Soldaten bei der deutschen Besatzung in Norwegen kennen gelernt und trotz aller Widrigkeiten sind sie zusammen geblieben.
Das Buch ist durchaus ein interessantes, mitunter auch sehr anrührendes persönliches Dokument. Mich hat berührt, dass es auf so vielen Ebenen von Liebe erzählt. Tatsächlich hat mich fast noch mehr als die Liebe Lillians und Helmuts die Geschichte der Großmutter Carola Crott berührt, wie sehr die "halbe Portion" von ihrem Mann geliebt wurde, wie sehr die beiden ihren Sohn liebten, wie sehr sie auch Lillian sofort in ihr Herz schlossen, ohne sie zu kennen. Die Briefe aus dem Krieg waren sehr ergreifende Dokumente.
Natürlich sind die Liebesgeschichte und der Mut der jungen Liebenden ebenfalls beeindruckend.
Und die Probleme der Vergangenheitsbewältigung nach dem Krieg haben mich ebenfalls beschäftigt. ( )

Erzähl es niemandem! is both the story of the author's parents meeting and falling in love during the German occupation of Norway, and the author's own attempts to discover her family's past after the death of her father. There's lots of forbidden love here: between Randi's father, German officer Helmut Crott and her Norwegian mother Lillian Berthung (the book's co-author), as well as between Helmut's "Aryan" father and his Jewish mother, whom he refused to divorce even at the cost of his livelihood.

Helmut never talked to Randi much about his family or the war. It was her mother who secretly revealed to her the fact that he was half-Jewish and that his aunt had died at Theresienstadt. So it was only after his death that she was fully able to begin piece the puzzle together. The two plotlines: the 1940s and today are mostly chronological, although there are flashbacks to Helmut's experiences as a student under the increasingly restrictive racial laws as well as to Randi's childhood memory of visiting her maternal grandparents and having to hide the fact that she was German. For once I can't really say which storyline one I liked better.

Lillian Berthung on the other hand, had everything to look forward to in the Northern Norwegian town of Harstad. But the German invasion of 1940 changed everything. Especially after she met Helmut. But having a German boyfriend meant social ostracization, so it had to be a secret, although it inevitably got out. What didn't get out was the secret that gave the book it's title, that Helmut was half-Jewish, illegal for a German soldier at the time. It would have been far easier for Lillian to give up Helmut, to regain friends and respect (she gets kicked out of her lodging at one point because of it, for example), but she remains true, and after months of trying he manages to arrange her getting smuggled into Germany after the war. You know the whole time that it is going to end up alright because of Randi's existence, but that doesn't stop the persistent fear that they might be broken apart.

Highly recommended for anyone who can read German (or Norwegian, as it appears there's a translation). Unfortunately, to the best of my knowledge it hasn't been translated into English, because it's an extremely interesting book. ( )

En kjærlighet som overvant alt!

I "Ikke si det til noen!" skriver Randi Crott (f. 1951) om moren Lillian og faren Helmut - han tysk Wehrmacht-soldat i Harstad under krigen. Det har blitt en helt spesiell bok om en kjærlighet så sterk at den faktisk overvant alt. Kanskje likevel ikke veldig ulik historiene som fortelles i Helle Aarnes´bok "Tyskerjentene", hvor essensen er at den eneste forbrytelsen disse jentene begikk var å forelske seg i feil menn - fiendens menn. Lillians tyske soldat var imidlertid halvt jøde, og livredd for at dette skulle bli oppdaget. Som "Mischling" eller jødisk bastard risikerte han å bli henrettet.

Faren Helmut døde for få år siden, mens moren Lillian lever i beste velgående. Det er ved hjelp av hennes fortellinger og mengder med korrespondanse at datteren Randi har klart å skrive denne boka. En bedre oppreisning for moren kan neppe tenkes! Særlig fordi boka, som først ble utgitt i Tyskland, nå foreligger på norsk! I Tyskland har boka vakt stor oppsikt, og mange av dagens tyskere har ikke en gang vært klar over at Norge var okkupert av Tyskland under andre verdenskrig.

Lillian Berthung var bare 19 år påsken 1942 da faren hennes inviterte en tysk soldat og hans kamerat hjem til familien som befant seg på hytta. Hun la straks merke til den ene av dem - Helmut - fordi han hadde så vakre, brune øyne. Helmut la også merke til Lillian, for dagen etter ønsket han å invitere henne med på skitur. Lillian var høyst klar over at jenter som ønsket å bevare sin ære ikke oppsøkte kontakt med tyske soldater, og ønsket derfor ikke å takke ja til invitasjonen. Dersom det ikke hadde vært for press fra faren, som mente at også tyske soldater var mennesker, ville det neppe ha blitt noe av skituren heller. Faren kunne imidlertid ikke ane hvilke konsekvenser dette skulle få for datteren hans. Toleransen hans strakk nemlig ikke lenger enn til det rent vennskapelige, for i likhet med de aller fleste norske fedre på den tiden var noe av det siste de ønsket at døtrene deres skulle innlede kjærlighetsforhold med tyske soldater.

På tomannshånd var Lillian og Helmut to unge mennesker med sine respektive drømmer, på tross av omstendighetene som omga dem. Det tok derfor ikke lang tid før det oppsto følelser mellom dem. Dette skremte Lillian, og hun ønsket ikke å gå videre med forholdet. Da Helmut skjønte at Lillian ønsket å bryte forbindelsen med ham, fortalte han henne at han var halvt jøde og at hun for all del ikke måtte fortelle dette til noen. Dette snudde Lillians innstilling til mannen hun allerede elsket, for plutselig var også han et offer for omstendighetene. Helmut hadde aldri ønsket å bli soldat, og han skjulte det forhold at han både var jurist og hadde en doktorgrad, av frykt for å avansere karrieremessig. Dette kunne nemlig føre til at papirene hans ble gransket, og at det ble avslørt at mange skjemaer som kunne avsløre hans herkomst, ble avslørt.

I mellomtiden gikk krigen sin gang i Norge, og vi får høre om mineleggingen av norske-kysten, om tyskernes planer om å legge jernbanelinjen helt opp til Narvik for å sikre malmforekomsten fra Kiruna, om den brente jords taktikk, om husransakelser og henrettelser. Vi kommer dessuten tett på Helmuts familiehistorie med en far som var gift med en jødinne, og om konsentrasjonsleire og utryddelse av jøder. For ikke å glemme årene forut for krigen, der jødene i Tyskland gradvis ble fratatt alle sine rettigheter og ble mer og mer marginalisert i det tyske samfunnet. Og helt til slutt, da krigen nærmet seg en ende, om frykten blant kvinnene som hadde hatt noe med tyske menn å gjøre ... Ikke bare gjennom kjærlighetsforhold, men også gjennom å ha jobbet for tyskerne. Lillian hadde gjort begge deler - sistnevnte ikke særlig frivillig.

Lillian kom seg unna pøbelen som skamklipte tyskerjentene fordi hun reiste til Odda, der ingen visste noe om hennes fortid. Skrekkslagen ble hun vitne til at det samme skjedde i Odda, Harstad og alle andre steder i Norge. Man samlet sammen tyskerjentene og klipte av dem alt håret - mens de ble stilt ut til spott og spe for alle. Ingen grep inn og reddet dem.

Vi får høre om Lillians møysommelige kamp for å komme seg til Tyskland, for å bli gjenforent med sin elskede Helmut - uten noen gang å tvile på deres kjærlighet. I mellomtiden hadde hun ofret alt for ham. Forholdet til faren var så godt som ødelagt, familie og venner brøt med henne - og til slutt var det ikke lenger noen fremtid for henne - verken i Harstad eller i Norge for den sakens skyld. Hun hadde ingenting å tape på å reise fra alt.

Det er en sterk historie vi får høre om i "Ikke si det til noen!" Å få høre enda en personlig beretning om Norges behandling av tyskerjentene, gjør noe med vår felles forståelse av krigen og alt som skjedde med disse jentene i krigens siste dager. Hvorfor har så få forsket på dette temaet? Svaret finnes antakelig i Aftenpostenartikkelen fra 19.08.2013 - "Får ikke innsyn i tyskerjentenes historie" - hvor det fremgår at et arkiv etter Adolf Hals, fullmektig ved Hovedøyas interneringsleir (der jentene ble samlet etter krigen - både for å beskytte dem mot mobben og for å straffe dem), er i privat eie - noe som fører til at denne skammelige delen av norsk historie faktisk mørkelegges og hindres i å se dagens lys. Kvinnene ble behandlet som om de i tillegg til å elske feil menn, også var storspioner og en fare for rikets sikkerhet. Et lite knippe var kanskje det, mens det store flertallets eneste "forbrytelse" var å elske ... I en del lokalsamfunn - særlig nordpå - var antall tyske soldater i flertall i forhold til lokalbefolkningen. De levde tett på hverandre over flere år. At det av og til oppsto kjærlighet mellom kvinne og mann var rett og slett ikke mer enn man kunne forvente.

Jeg anbefaler "Ikke si det til noen!" varmt, fordi den inneholder en spesiell historie om kjærlighet og fordi den også er godt skrevet! Jeg kommer til å fortsette å lese bøker som dette - uansett om den ene historien ligner den andre! Det er nemlig viktig at slike historier blir fortalt - og lest!

Utgitt: 2012
Originaltittel: Erzähl es niemandem! Die Liebesgeschichte meiner Eltern
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Spartacus
Oversatt:Espen Ingebrigtsen
Antall sider: 257 ( )