Rodney går grundig til verks, men hele verket er gjennomsyret av et marxistisk perspektiv, som egentlig var gått ut på dato, men som med bl.a. Balck Lifes Matters er blitt høyst moderne igjen.
All skyld for Afrikas problemer ligger iflg. Rodney på europeerne og det var et rimelig synspunkt da boken kom i begynnelsen av 1970-tallet, men i dag hvor de afrikanske stater har vært selvstendige i lenger tid enn de var europeiske kolonier, bør man kanskje se på om den afrikanske eliten også kan ha en del av skylden for Afrikas underutvikling. Når det er sagt så har Rodney selvfølgelig rett i at nedbrytningen av afrikanske strukturer har hatt skadelige langtidsvirkninger, men asiatiske land har klart seg langt bedre enn afrikanske land efter selvstendigheten. En av grunnene Rodney gir var det kolonialistiske utdannelsessystem som var mer fokusert på kolonimaktens behov for arbeidskraft enn for afrikanernes behov, men han trekker frem koranskolerne i Nord- og Vest-Afrka som et godt eksempel på et afrikansk alternativ til kolonimaktens utdannelsesvesen, uten å reflektere over at islams tilstedeværelse utelukkende skyldes arabisk og senere tyrkisk kolonialisme. Denne kolonialisme virket svært ødeleggende på de opprinnelige afrikanske kulturer. Araberne innledte også slavehandelen lenge før europeerne hadde satt foten på afrikansk jord, og de videreførte den lenge efter at europeerne hadde avskaffet slaveriet.
Iflg. boken er en marxistisk revolusjon den eneste løsning på Afrikas problemer, men de marxistiske stater i Afrika kan ikke sies å ha hatt en bedre samfunnsutvikling enn de som valgte å bli en del av det globale marked. I efterordet fremheves Nord-Korea og Albania som to fyrtårn har fravalgt den kapitalistiske modellen. Jeg vil si at Nord-Koreas befolkning har betalt en høy pris for å leve i det kommunistiske paradis i form av bl.a. hungersnød i forhold til Sør-Korea som valgte å bli en av verdensmarkedet. At det kommunistiske Albania skulle ha vært et fyrtårn har jeg også vanskelig ved å innse, men både Albania og resten av Balkan lider jo også av underutvikling i forhold til resten av Europa på grunn av mer enn 400 års tyrkisk kolonialisme. Den tidligere grense mellom det habsburgske imperium og det osmanniske imperium er fremdeles en fattigdomsgrense i Europa, som også medvirket til å sprenge Jugoslavia i småbiter. ( )