Ett av Nagikos hyggeligste barndomsminner består i at faren hennes pleide å skrive en fødselsdagshilsen i ansiktet hennes på alle fødselsdagene hennes.

I voksen alder er hun helt besatt av kalligrafi og kroppsskrift, og hun har en erotisk lengsel etter å bruke sin egen kropp som "papir". I en del tilfeller fører dette til fornedrelse for henne selv.

Men så treffer hun engelsmannen Jerome. Ikke bare er han den perfekte elsker - han overtaler henne også til å bruke ham som levende papir. Det hele utvikler seg til en lek, hvor Nagiko "leverer" Jerome med tekster skrevet på kroppen sin. Tanken er at dette ritualet skal gjentas helt til samtlige tretten kapitler i boka er ferdig. Forleggeren er imidlertid den samme mannen som i sin tid utnyttet Nagikos far. Da han også viser Jerome mer oppmerksomhet enn teksten på kroppen hans, bygger det seg opp til et sjalusidrama ingen av dem kunne ha sett for seg på forhånd.

Filmen er veldig spesielt og nydelig laget, og jeg har aldri tidligere opplevd teknikken med å kjøre lag på lag med bildescener samt flere scener parallelt på denne måten. Like fullt er dette en film for de mer spesielt interesserte, og historien ble for absurd til at den tok tak i meg. Det er filmatiseringen som sådan som gjør at jeg gir karakter fire likevel. ( )