Jeg har ikke funnet mange romaner som klarer, nesten på en objektiv måte, å skildre et barnesinn. Sigurd Hoel klarer det med Veien til verdens ende, en sikkert mye selvbiografisk fortelling om Anders som vokser opp på en hovedgård i en stor familie. Boken er ikke en jeg-fortelling, men vi kommer likevel tett på gutten, og som voksne ser vi både den verden han ser og beveger seg i, og en litt større verden enn gutten ser. Den vekker følelser om egen barndom, og åpner dører for leseren til det å oppleve verden som barn, og ikke slik vi nok gjør, i etterpåklokskapens lys. Hoel er en stilistisk sterk forfatter, boken er full av fine observasjoner og vonde og gode historier om hverandre, og den er spesiell vellykket når den beskriver barns - og menneskers - ensomhet, mangel på evne til å åpne opp, både for seg selv og andre. Jeg er glad for å lese boken som voksen, det gir et perspektiv som ga meg en stor leseopplevelse. ( )