Nicolás GiacoboneBesprekingen
Auteur van Birdman: Or The Unexpected Virtue of Ignorance [2014 film]
Besprekingen
Birdman door Alejandro González Iñárritu
This is the story of a screenwriter kidnapped by a director, held under duress until he creates the perfect screenplay. Remniscent of "Misery" in scenario, it's a story as stressful for the reader as it is for Pablo, the narrator, if not more so due to the style of writing. Giacobone, who references great writers throughout, uses stream of consciousness as his medium for Pablo's five years in captivity. It feels more like word-vomit though, as you eventually realize you won't ever know all the details; you're only going to hear what Pablo tells you. Overall, psychological and chilling in all the right ways, although I could have done without all the talk about farts.
Five years, I’ve lived in this basement.’
From Academy-award winner Nicolás Giacobone comes an odd, quirky little novel about a screenwriter, held captive by famous film director Santiago Salvatierra, and who is forced to write award-winning screenplays. Pablo never sees these films, nor is he ever credited, and now he is facing his toughest task yet, to write a screenplay that will be made into a film that will change cinema forever.
This is a tight, sparse novel, really just the thoughts of a man held captive and writing these down on paper, on a laptop, anywhere he can write. There are a lot of musings on the art of writing, on cinema, on literature; Pablo is a fan of Beckett, and in its bleak observations his writing comes to resemble a Beckett novel. The comedy – for this is a darkly comic book – is situational, from the conversations between Pablo and Santiago on his screenplays, to Santiago’s fondness for playing Russian roulette with his revolver, and to the wordless Norma who cooks and cleans. And as the plot takes a twist about halfway through the situations become even more bizarre.
Taking in everything from the creative process, fame and legacy, and the inner machinations of the film industry, this book may not be to everyone’s taste. It is repetitive, bleak, wordy, and the ending is suitably ambiguous, as we are left unsure as to how Pablo’s story will end. An interesting and a challenging book, which I thoroughly enjoyed. 3.5 stars, happily rounded up to 4 for it being something a little different.
For a movie that has so much to say to criticize the artlessness of Hollywood movies, it has very little to offer itself. The characters are cliches, with no development worth mentioning. The big dramatic moments have no emotional weight. And, despite being advertised as a comedy and having a very funny cast, it has less humor than most good dramas. The One Long Take gimick would be pretty cool and impressive if this were a suspense film. In a comedy, it's a disaster. And a two hour drum solo? My head still hurts.
Concept: C
Story: C
Characters: C
Dialog: C
Pacing: C
Cinematography: B
Special effects/design: B
Acting: A
Music: D
Enjoyment: C
GPA: 2.3/4
Den meksikanske regissøren Alejandro González Iñárritu (f. 1963) har tidligere blant annet regissert filmer som "Biutiful" (2010), "Babel" (2006), "21 gram" (2003) og "Elskede kjøtere" (1999). Siden jeg har sett samtlige av disse filmene, og også har likt disse svært godt, har jeg lenge vært meget spent på "Birdman". Filmen ble for øvrig belønnet med fire Oscar-statuetter i forbindelse med årets prisutdeling - i kategoriene beste film, beste regi, beste originale manus og kinematografi. Totalt var filmen nominert til ni priser. Dette svekket ikke akkurat mine forventninger.
Rollelisten i filmen er spekket med filmstjerner: Michael Keaton, Emma Stone, Naomi Watts, Edward Norton ... bare for å nevne noen.
Riggan Thomson, som spilles av Michael Keaton, er berømt for sin rolle som superhelten Birdman. Han har imidlertid takket nei til å spille inn enda en hjernetom film i Birdman-serien, fordi han ønsker å gjøre noe ordentlig. Drømmen er å sette opp Raymond Carvers korte historier "What We Talk About When We Talk About Love" på Broadway (linken fører til Wikipedia-siden om dette stykket). Et stykke på vei ligner dette på Michael Keatons egen karriere, idet han i sin tid takket nei til en fortsatt karriere som Batman.
Kort og godt handler det for Riggan om å få til livet sitt, noe som også innebærer å gjøre noe seriøst. For å få suksess på Broadway trenger han imidlertid en skikkelig stjerne. Da passer det godt at en av skuespillerne får en scene-lampe i hodet og blir satt ut av spill. Før Mike Shiner - i Edward Nortons skikkelse - entrer scenen, blir vi vitne til at Riggan driver med telekinese og flytter ting ved hjelp av tanken. Han er også i stand til å lette fra gulvet når han sitter i lotus-stilling, og senere flyr han. Som om han aldri egentlig har sluttet å være Birdman ... Han sliter for øvrig med å få fansen til rive seg løs fra hans Birdman-image.
Den feterte Broadway-stjernen Mike Shiner viser seg å være en løs kanon på dekk, fordi han tilfører stykket langt mer av følelsesuttrykk og realisme, men også ikke rent lite uforutsigbarhet. Samtidig blir nettopp dette nøkkelen til stykkets suksess - eller kanskje det motsatte? Utviklingen på scenen gjør det nemlig ikke godt å si hva som er hva er, fordi publikum synes å elske stykket, mens en fryktet kritiker slakter det. Underveis skjønner vi at det er vel så mye drama bak scenen som på scenen. Riggan har en eks-kone som har gått lei av ekteskapet med ham, og en datter som er narkotika-misbruker. Dessuten har han en elskerinne som er gravid.
Det som kanskje er tematikken her - i alle fall slik jeg var i stand til å oppfatte dette - var hvor langt utøverne er villige til å gå for å oppnå berømmelse og suksess ... Eller kanskje på et dypere eksistensielt nivå: hvor langt er vi villige til å gå for å unngå å forsvinne inn i glemselen når vi en gang har smakt på suksess? Og hvor lei er egentlig eks-kona av Riggan når pendelen peker hans vei (en stakket stund)? For ikke å snakke om: hvor mye tåler en fyr som Riggan at publikum elsker Mike og ikke ham selv?
Bare for å ha nevnt det med det samme; det er mange flere lag i denne filmen enn dem jeg har vært inne på.
"Birdman" må kunne betegnes som en svart komedie, eller kanskje aller mest en satire. For her harselleres det over spenningen mellom Hollywood og Broadway, og det harselleres med drømmen om berømmelse og sukesess. Så hvorfor får jeg som regel alltid problemer med den amerikanske humoren når den kommer til uttrykk på den måten den gjør i denne filmen? Jeg tror det handler om at personene blir så outrerte at jeg ikke helt klarer å tro på dem.
Når det ikke finnes noe å kjenne seg (selv eller andre) igjen i, blir det sjelden veldig morsomt. Da mangler gjenkjennelsens klangbunn - den som er så sentral i all virkelig god humor. Ikke klarte jeg å engasjere meg i dramaet og ikke lo jeg i særlig grad mens jeg så den. Når det er sagt må det likevel presiseres at Edvard Norton gjør en strålende rolletolkning som Mike Shiner. Her blir vi vitne til at han spiller en skuespiller som spiller på en Broadway-scene, og det temperamentet han oppviser er i mesterklassen. Men det var også det eneste mesterlige jeg oppdaget mens jeg så denne filmen. Her er det selvsagt mulig at forståelsen for dramaet er kultuelt betinget, og at det er noe her jeg rett og slett ikke får med meg fra mitt norske ståsted. Filmen har jo fått et lass med priser (ikke bare i USA) ...
En ting som man for øvrig kan fornøye seg med mens man ser filmen, er at alle scenene ser ut til å være filmet i en tagning - som et paradoks til teaterets grunnleggende karakter, der det nødvendigvis er sceneskifter. Når skuespillerne forlater scenen, følger vi dem gjennom mørke korridorer opp til deres bakrom, for så å følge dem tilbake senere. Akkurat dette er nok årsaken til Oscar for beste kinomatografi.
Jeg ble som sagt ikke overvettes begeistret for denne filmen. (Spesielt interesserte kan lese mer om filmen på Wikipedia.)
Innspilt: 2014
Originaltittel: Birdman or (The Unexpected Virtue of Ignorance)
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Komedie/drama
Skuespillere: Michael Keaton (Riggan Thomson), Emma Stone (Samantha, Riggans datter), Naomi Watts (Lesley Truman), Zach Galifianakis (Jake, Riggans advokat og venn), Edvard Norton (Mike Shiner) m.fl.
Spilletid: 119 min.
Review: This was rather surrealistic and boring. I kelp wondering what the point was.
Onze site gebruikt cookies om diensten te leveren, prestaties te verbeteren, voor analyse en (indien je niet ingelogd bent) voor advertenties. Door LibraryThing te gebruiken erken je dat je onze Servicevoorwaarden en Privacybeleid gelezen en begrepen hebt. Je gebruik van de site en diensten is onderhevig aan dit beleid en deze voorwaarden.