Det burde være interessant for enhver litteraturinteressert å lese denne samlingen av Agnar Mykles etterlatte tekster, redigert av sønnen Arne Bust Mykle. Mykle senior etterlot seg over 100 000 sider, og det må ha vært litt av en redigeringsjobb å koke det ned til 324 sider. Dette er knausgårdsk litteratur fra lenge før Knausgård hadde fått ideen om Min kamp, og på mange måter er det vel så interessant lesing. Mykle er til tider hylende morsom, ufattelig politisk ukorrekt og provoserende, men det skinner gjennom på mange av sidene at, om han ikke var The Greatest Writer in the World, Der Bruder des Gottes, så har Norge hatt få om noen forfattere av hans kaliber. Barndomsminnene er sterk og levende lesing, og han tegner et bilde av et kjempende menneske, som på mange måter fikk banesår allerede i barndommen, forsterket av et simpelt angrep fra det norske samfunnet som de færreste hadde hatt rygg til å bære. Mykles rygg klarte ikke helt det. Det er også en historie om en forfatter som ble hemmet av forlagsmennesker som hindret ham i å fortsette sitt virke som skribent, og det er et skandale at han ikke fikk utgi mer enn han gjorde. Jeg var en av de heldige som fikk et godt forhold til ham de siste 20 årene av hans liv, og jeg formelig hører stemmen hans tyte ut av disse sidene, mange av historiene som står her har jeg hørt ham referere til. Jeg håper bare at Arne Bust Mykle tar seg tid til - og får lov - å gi ut mer av dette. Og jeg håper virkelig mange tar seg tid til å lese både dette og Mykles lille, men geniale samling av noveller og romaner. Det finnes lite eller ingenting av det som er gitt ut som ikke er lesverdig. ( )