Kate og Bill Carroll har kun et barn - sønnen Sam, eller Sammy som de kaller ham. For ca. ett år siden flyttet Sammy hjemmefra for å begynne på college. De håper og tror at han trives, men mens faren registrerer at gutten har blitt noe mer stille, forholder moren seg til at alt er som det pleier.

En kveld ringer Sammy hjem. Moren babler i vei om ferieplanene deres, og registrerer ikke at sønnen ikke er helt seg selv. Dagen etter er det en eneste sak som dominerer nyhetsbildet: en skolemassakre som har funnet sted nettopp på den skolen sønnen deres går. Massakren betegnes som en av USAs verste, med over 20 drepte studenter. Drapsmannen, også han en student ved skolen, ender massakren ved å ta sitt eget liv.

Kate forsøker å komme i kontakt med Sammy gjennom dagen, men oppnår ingen kontakt. En gryende angst er i ferd med å våkne i henne. Kan Sammy være en av de drepte? Da politiet ut på ettermiddagen samme dag dukker opp utenfor deres hjem, fjernes en hver tvil om at deres eneste sønn ikke lenger er i live. Men dette er ikke alt. Det var Sammy som drepte studentene ...

Hvordan kan livet fortsette etter en så grusom hendelse? I første omgang nekter Kate å innse at det faktisk er hennes sønn som står bak den uhyrlige handlingen. Det hele må være en misforståelse. Like fullt går realitetene opp for henne i all sin gru nokså snart. Ikke minst da huset deres omringes av pressefolk ... De skjønner nokså raskt at de rett og slett ikke kan fortsette å bo der, og flytter midlertidig inn hos Kates bror. Etter hvert skjønner også Bill at det er viktig å gå ut med en beklagelse, slik at de sørgende ikke skal tro at de ikke har tanke for ofrene bak sønnens massakre. I mellomtiden opplever Trash, den fem-seks-årige sønnen til Kates bror, å bli trakassert i barnehagen fordi han er fetteren til monsteret Sam Carroll.

Spekulasjonene i media om hvilken rolle foreldrene har spilt for å frembringe et slikt monster av et barn, florerer. Og mens ekteskapet deres går sin skjeve gang, der de hele tiden er i utakt i forhold til hverandre og sin måte å håndtere sorgen på, begynner de faktisk å lure selv også. Kunne de ha avverget dette? Var det ikke noen tegn de burde ha sett tidligere, og som kunne ha avverget det som skjedde? Hva med samtalen de hadde med sønnen dagen før ugjerningen. Prøvde Sammy egentlig å fortelle dem noe? Mens Kate altså plapret i vei om seg og sitt, alvorlig opptatt som hun var av familiens neste ferieprosjekt? Da det hele kuliminerer i en heftig krangel med gjensidige beskyldninger om hvem som gjorde hva - for ikke å snakke om hvem som ikke gjorde nok - er spørsmålet om ekteskapet i det hele tatt står til å redde ... Og da Bill forsøksvis tar opp jobben sin igjen, og opplever at kollegaene stirrer på ham, som om han var en gullfisk i en bolle, skjønner han at ikke kan fortsette i dette firmaet ... Særlig ikke da det går opp for ham at heller ikke sjefen er overbegeistret for at han er tilbake, fordi han faktisk er en belastning for firmaets omdømme.

Dersom det ikke hadde vært for at Norge nylig har opplevd en massakre selv, ville jeg ha tenkt at omverdenens behandling av foreldrene til gutten som begikk skolemassakren, er typisk amerikansk. Nå er jeg ikke sikker lenger. Tvert i mot tenker jeg at denne filmen viser nettopp hvordan det er når noen opplever at det barnet de har oppdratt og elsket over alt på jord, begår en handling så uhyrlig at det skaper sjokkbølger ikke bare i det landet dette finner sted, men faktisk i en hel verden.

I historien som fortelles i denne filmen, står vi overfor en helt normal familie hvor foreldrene ikke har mishandlet sin sønn - verken fysisk eller psykisk. Som de fleste foreldre finner de like fullt et lass av ting de kan bebreide seg selv for at de ikke gjorde bedre eller annerledes, men uten at vi dermed snakker om en dysfunksjonell familie av verste sort. De fleste normale mennesker leter som regel etter det normale - ikke det unormale, og sånn sett er det ikke så rart at disse foreldrene ikke fanget opp nøyaktig hvor dårlig fatt det var med sønnen deres, som jo heller aldri ba om hjelp. Like fullt straffer samfunnet foreldrene til gutten så hardt at livet deres rakner fullstendig. Ikke kan de fortsette å bo i sitt hjem, ikke kan mannen fortsette i sin jobb, og selv moren opplever at hun i sin jobb som freelance korrekturleser utsettes for snoking i privatlivet deres. De har blitt en ting som alle mener de er i sin største rett å mene noe om - uavhengig av hvem de egentlig er. Eller var ... Denne filmen er tankevekkende på en slik måte at den burde vekke bred samfunnsdebatt. Ikke bare om hvordan samfunnet behandler foreldre av massemordere, men generelt om hvordan foreldre av barn som har gjort noe galt behandles. Noen ganger handler det rett og slett "bare" om at barnet er psykisk syk og dermed ikke skjønner konsekvensene av egne handlinger ... uten at foreldrene kan bebreides med en slik kraft som vi ser i denne filmen.

Skuespillerprestasjonene til Maria Bello og Michael Sheen er ypperlige. Historien i filmen er interessant og tankevekkende og den gjorde et sterkt inntrykk på meg. Foreldrenes reaksjoner på hva deres eget barn kan prestere av uhyrligheter, dukker for tiden opp i mange sammenhenger, bl.a. i den nylig oversatte boka "Vi må snakke om Kevin" av Lionel Shriver. Jeg tror ikke denne filmen er vist på kino i Norge, men det burde den absolutt ha vært! For dette er en film som hele Norge hadde hatt godt av å se nettopp nå! Her blir det terningkast fem! ( )