> ARMADILLO, de Janus Metz, documentaire danois, 1h40, 2010. — Connaissez-vous la province d'Helman en Afghanistan ? Le Camp Armalilo ? Pas tout à fait un camp de vacances : on n'y joue pas à la guerre, on la fait, ou du moins on essaie. Ce documentaire est exceptionnel. Filmé en 2009, il vaut pour la réalité qu'il révèle : une chronique sur l'ennui militaire (jeux vidéo et films pornos) d'une armée d'occupation. Ennui entrecoupé d'échauffourées avec un ennemi difficilement identifiable « Oups ! Je crois que j'ai abattu un civil ! ». Contraste entre ces soldats lourds et suréquipés et des talibans légers, extrêmement mobiles. Des Afghans refusant poliment de « collaborer » comme leur demandent gentiment ces jeunes engagés volontaires venus du Danemark. On sort de la salle effondré : dans quelle impasse sommes-nous encore allés nous fourrer ? (Jacques MARMEY)
—Carnets du Yoga, (294), Février 2011

What is war? For the new Danish recruits of Camp Armadillo in Afghanistan, it's many things. It's an utterly alien culture marked by tacit masculine codes and crushing expectation. It's a game off-handedly compared to football, subject to rules one learns in the field and with fresh-faced young men making up the beleaguered defensive line. It's long stretches of boredom and listlessness and pornography-watching (there's a lot of pornography-watching) punctuated by violent explosions and skull-shattering debris. It's a perpetually lingering paranoia, replete with invisible enemies. It's off-the-cuff comments and misinterpretations with grave geopolitical implications. It's an arena where human lives, along with curtains, are monetized in compensation for mortar-induced collateral damage. War in its modern incarnation must be experienced to be known; Armadillo — complex, observational, ambitiously aestheticized, laudably disinterested in the usual political posturing — represents perhaps the next-worst thing. (KP)
http://en.wikipedia.org/wiki/Armadillo_(film)

I denne danske dokumentarfilmen følger vi et knippe pur unge danske soldater som har vervet seg for oppdrag i Afghanistan. Guttene som tar farvel med familie, venner og kjærester i Danmark, er spente på hva som venter demi Afghanistan. De er eventyrlystne, spenningssøkende og åpne for det meste.

Filmens tittel "Armadillo" refererer til navnet på en av militærleirene i Helmand-provinsen, der guttene skal ha tilholdssted. I begynnelsen av oppholdet i Afghanistan holder kjedsomheten på å ta knekken på dem. Det skjer absolutt ingenting. Guttene trener, psyker hverandre opp, slår tiden ihjel med å se på pornofilmer sammen ... De skal være i Afghanistan i seks måneder, og har håp om at de skal få oppleve litt action før de skal hjem igjen. I det minste komme hjem med et arr på kroppen ...

Forsøk på samhandling med lokalbefolkningen er ikke veldig enkel, og språkbarrieren er faktisk det minste problemet. Et atskillig større problem er å vite hvem som er venn og hvem som er fiende. Lokalbefolkningen er redd. De er redd for taliban, de er redd for avlingene sine som soldatene hele tiden tråkker ned, de er redd for at de ikke skal kunne brødfø familiene sine. Og hvordan kan lokalbefolkningen vite at de kan stole på disse fremmede soldatene?

Etter hvert skjer det "endelig" noe ... Det oppstår skuddvekslinger mellom de danske troppene og taliban-soldater. Og så kjører en bil med tre danske soldater på en veimine .... Alle blir drept. Fienden "der ute" er uten kjente ansikter. Og når sivile krysser skuddlinjen og all skuddveksling av den grunn opphører - hvordan kan soldatene vite om ikke dette er en dekk-operasjon for å forflytte våpen?

Hele tiden mens vi følger guttene under deres opphold i Afghanistan, ble jeg sittende med spørsmålet: hva er vitsen? Det hele virket for meg fullstendig meningsløst. Man er der angivelig for å hjelpe en lokalbefolkning til å stabilisere området, men som selv ikke er sikker på om de tør å ta avstand fra taliban, som ikke helt klarer å bestemme seg for om de liker at det er fremmede soldater i landet deres eller ikke, som ikke tar noe standpunkt i konflikten i det hele tatt. Og som antakelig ikke tør annet enn "å være enig med sistemann" som kommer til dem med våpen i hånd. En befolkning som er så utarmet og trøtt av krig at de ikke lenger orker å engasjere seg, som kun er opptatt av å sikre seg og sine mat nok slik at de klarer å overleve. Som har ikke ressurser til å flykte fra krigsområdene. Flykte til hva?

Jeg synes regissøren har klart å få frem hvor meningsløst det hele er, og filmen har - ikke overraskende - skapt mye debatt. Jeg stiller for øvrig spørsmål ved hvor sunt det er å vise frem i full offentlighet den interne humoren som nødvendigvis må oppstå under slike ekstreme forhold. Helt avgjørende og et ledd i en slags overlevelsesstrategi for dem som befinner seg i en gitt situasjon, men grelt og ekkelt for utenforstående. Som da gutta fikk skikkelig adrenalinkick etter å ha drept fire taliban-soldater, eller da de manøvrerte unna en mulig skyldfølelse og belastningen av denne da det fremkom at ei lita uskyldig jente var blitt drept under noen kamphandlinger. MÅ vi se dette? Er det nødvendig? Eller er det like greit at soldater i krig har noen "yrkeshemmeligheter"? Og hvor grensen til det offentligheten absolutt bør få vite, handler om overgrep, nedrige handlinger som er unødvendige i en krig ... ? Jeg vet ikke ...

Dette er en film som kommer til å bli sittende i ryggmargen lenge! Terningkast fem. ( )